Athol Fugard - Tsotsi

Fikk denne av datteren min, og har endelig lest den ut. Liker godt Fugard, både Athol og datteren hans, Lisa. Tsotsi er en sterk historie fra en township i Johannesburg, der alt dreier seg om overlevelse, og menneskeliv er uten verdi. Synes Fugard klarer å skildre en avstumpet drapsmann på en overbevisende måte. Også overgangen da han plutselig får/tar ansvar for et spedbarn. Boken ble filmatisert i 2005.

Michel Houellebecq - Kartet og terrenget

Begynner å bli en god stund siden jeg leste denne, så det blir nokså ovefladisk, dette. Jeg hadde aldri lest noe av ham før, og som en som for det meste beskjeftiger seg med engelskspråklig litteratur, er det alltid litt forfriskende å begi seg ut i mindre kjente farvann. Boken er nokså tynn, relativt lettlest. Den har en hovedperson som er en noe mislykket kunstner, men som på nokså tilfeldig vis slår grundig gjennom. Man får vel aldri følelsen av at han er en ordentlig kunstner, snarere en dilletant, en som har flaks. Han kommer i kontakt med en forfatter - Michel Houellebecq selv! - som viser seg å være en utrolig usympatisk type. En mordgåte er også en ingrediens i historien (sier ikke mer), og etterforskeren framstår muligens som den mest interessante og menneskelige figuren i fortellingen. Alt i alt en grei bok, men jeg synes kanskje den er hauset litt vel mye opp. Les forøvrig oversetterens tanker her...

Jonathan Franzen - Freedom

Oioioi. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Men jeg har lest flere bøker, så det kan vel hende det kommer litt mer framover. Den første av de siste bøkene jeg har lest, er altså Freedom av Jonathan Franzen. Og hva skal man si om en slik bok. Alle er jo enige om at den er fantastisk, og det er den. Men hvorfor? Selve handlingen kretser rundt et par, som gifter seg, får barn og skiller seg. Slekt og venner får også solid plass, samt de forskjelliges yrkesutøvelse. Men det er Franzens måte å behandle dette stoffet på, som gjør det til stor litteratur (jeg hadde nær sagt, selvfølgelig). Det er personer man kan kjenne seg igjen i, når man har kjent litt etter, og det er et språk som gjør at man gjerne leser setninger om igjen.

Benytter sjansen til å reklamere for Askilds blogg. Fredager skriver han om litteratur.

Ian McEwan - Solar

Ble endelig (?) ferdig her om dagen, har holdt på med den en stund. Ikke fordi den var tung å lese, men det er mye annet som foregår i tilværelsen. Og dette er en bok det absolutt er verdt å lese. McEwan holder jo et nivå som sjelden skuffer (jeg har ikke lest alt han har skrevet).

Den utvendige rammen er noen utdrag/perioder i livet til Michael Beard, fordums nobelprisvinner i fysikk, med noen års mellomrom. Han har falmet faglig og fysisk siden den gang, og er nå en slags overvektig, alkoholisert og moralsk tvilsom boms som surfer på gammel storhet. McEwans kunststykke er kanskje å få leseren til å forstå, like og til en viss grad sympatisere med en mann som er notorisk utro, som svikter sine nærmeste, som lever for å nyte, som begår moralsk svært tvilsomme gjerninger for å oppnå det han vil.

Og hvordan får McEwan det til? Jeg tror det er fordi Beard styres av sine svakheter. Det er noe umodent, barnlig og naivt over livsførselen hans som vekker medlidenhet. Han er ikke slem, bare svak. Og er vi ikke alle svake av og til? Det er jo i tillegg noe frydefullt over å se hvor menneskelig selv en nobelprisvinner kan være.

Noe som trekker litt ned for min del, er at det blir litt mye fysikkprat. Mulig det må til for å skape troverdighet, men jeg hoppet rett og slett over enkelte avsnitt (eller leste veldig, veldig fort). Her er en forfatter som virkelig har gjort hjemmeleksen sin (så vidt jeg kan bedømme...).

McEwan skriver ellers vittig og morsomt, noe som vel både er positivt og negativt. Det positive er jo at det nettopp er vittig og morsomt. Det negative er at det gjør boken mindre seriøs, på en måte. Han er jo innom en del menneskelige problemområder, og jeg er redd han mister noe tyngde og dybde på å skrive såpass lettbent og humoristisk. Det skaper en viss avstand og ufarliggjør innholdet.

Se for øvrig: Ian McEwan on Books That Have Helped Shape His Novels

Lars Saabye Christensen - Maskeblomstfamilien

Har hatt denne liggende lenge, faktisk helt siden den kom. Er egentlig ingen stor fan av LSC, men fikk en følelse av at denne boken skilte seg litt ut, på en positiv måte. I og med filmatiseringen i år - en film jeg riktignok ikke har planer om å se - grep jeg til den da jeg var syk et par dager. Og den var fengende, jeg måtte lese den ut. Men det er jo en bisarr historie, egentlig ikke så mye å kjenne seg igjen i.

Satt vel igjen med to erkjennelser: 1. Vi er alle outsidere på en eller annen måte, vi har våre avkroker. 2. Handlinger har de mest uforutsette konsekvenser. Så kan besservisserne si at det visste de jo fra før, og det er vel så. Men det fortelles på en veldig ålreit måte i denne boken, synes jeg. Lars bruker noen billige 90-tallstricks der han liksom "kødder" med narrasjonen, og det irriterer. Men ellers glir historien godt.

Nicole Krauss - History of Love

Nydelig roman om levd liv, muligheter som glapp, tapt kjærlighet, skjebne og tilfeldigheter. Et litt intrikat puslespill som går opp til slutt. Om enn i moll. Jeg leste den på engelsk, men den finnes i norsk oversettelse (Aase Gjerdrum). Handlingen utspiller seg for det meste i New York, men også i Polen og Sør-Amerika. Det er også et historisk spenn som strekker seg fra tiden før første verdenskrig og fram til idag. Hovedpersonene er Leopold Gursky og Alma Singer, gammel mann, liten pike. En ordentlig gripende bok.

Venter på 6-eren

Gjorde meg ferdig med 5-eren for en stund siden, og venter utålmodig på siste bind. Tenkte jeg skulle fordrive ventetiden med Johan Harstads Hässelby, som jeg har hatt liggende på vent. Hadde bare kommet noen sider avgårde, før det slo meg hvor platt, banal og uinteressant den var. Er jeg blitt litterært bortskjemt? Har også snust litt på Thomas Espedals Gå: Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Men det fenger liksom ikke. Virker kunstig og oppstyltet. Uekte.

Holder koken

Jada, holder koken. Begynner nå på bind 3. Hadde vel egentlig tenkt å gi meg etter bind 2, men dette er så bra at jeg holder ut litt til. Jeg ler av alle de flinke litteraturanmelderne som tror de har gjennomskuet Knausgårds "prosjekt", og som i tråd med dette uttaler seg om hvorvidt han innfrir med bindene som kommer. Hvorfor denne voldsomme trangen til å definere hva som er hans "prosjekt"? Hvorfor er i grunnen mange forfatteres utgivelser begynt å omtales som "prosjekter"? Jeg avskyr det ordet. Det er jo bøker det er snakk om for f... Jeg tror det er kommer av at dagens litteraturanmeldere og -forståsegpåere føler de må finne ut hva forfattere "vil" med bøkene sine. Forfattere må ha et mål med bøkene sine, de må "gi" oss noe, som ikke bare er ren estetikk, ren kunst. Ellers har de ingen verdi, i alle fall er den vanskelig å sette fingeren på, selge aviser på. Det blir for vanskelig. Og det orker vi ikke.

Knausgård-koden

Eivind Tjønneland sier han har knukket den. Tror ikke det. Så langt ifra. Ikke Kjærstad heller. Han er jo fullstendig på jordet. Men det har jeg. Dette er Karl-Oves prosjekt: Han skriver godt. Usannsynlig godt. Og han vet det selv. Han elsker å skrive, vil skrive, mye. Men om hva? Se det er verre. Hvorfor ikke ta et stoff han kjenner til fingerspissene, der strukturen gir seg selv? Og samtidig omfavne idéen om at det generelle finnes i det spesielle, det allmenngyldige finnes i det individuelle? Jo dypere han borer i egen virkelighet, desto mer beskriver han alle andres. Og det er jo sant. Det funker som bare det. Verre er det ikke. For ham, altså.

Karl Ove Knausgård - Min kamp 1

Ja, har ikke lest den ut ennå, altså. Men følte bare trang til - i lys av Kjærstads utspill - å erklære min helhjertede støtte til Knauser'n. Samma for meg hvor unison og kritikkløs dagspressens kritikk er, når boka er så god som den er (hittil). Det skal innrømmes at jeg har vært K-fan fra hans første bok. Og Kjærstad har jeg aldri likt. Synes han skriver dårlige bøker og er altfor opptatt av å vise hvor flink han er når han skriver i avisene. Snakker om name-dropping. "Jeg er ingen tilhenger av nykritikken." Hæ? Hva mener han med det? (PS: Jeg vet hva nykritikk er.) Og hvorfor liker jeg bøkene til K? Jeg hører en setning fra en omtale av John Updike i hodet: "Han skriver som en engel, men han har ingenting å skrive om." Jeg er helt uenig, selvsagt, men det er likevel noe ved dette utsagnet som passer på K. Derfor tror jeg grepet med å skrive om eget liv er like mye en måte å finne noe å skrive om på, som det er et litterært eksperiment. For det er jo ikke det K skriver om som er interessant, det er måten han gjør det på. Språket, formuleringene, betraktningene. Boka kunne handlet om hva som helst.

André Brink - Other Lives

Så var boken lest til ende. Noen kjepper i hjulene her... For det første dukker The Blue Door opp igjen, som første del av boken. Den hoppet jeg over, for den hadde jeg jo lest før. Dertil kommer det faktum at lesingen har vært noe rykkvis og sporadisk. Dermed ble det noe vanskelig å holde tråden i den nokså kompliserte handlingen. Men likte jeg boken? Selvsagt!

Arto Paasilinna - Den ulende mølleren

Fikk denne anbefalt av en kollega, og satte i gang. En nokså burlesk og grovkornet historie fra de finske skoger. Et fargerikt persongalleri og friske tak. Handler om en møller som slår seg ned i en liten, finsk landsby langt nord. Han er en smule spesiell, blir oppfattet av omgivelsene som lettere sinnssyk, og historien dreier seg om hans skjebne i lokalsamfunnet. Skal ikke røpe slutten, men den skuffet kanskje litt. Likevel - artig bok som går unna i et par jafser.

Zadie Smith - On Beauty

Bøker av denne forfatteren har jo liksom ligget og lokket lenge, men først nå har jeg gitt meg i kast. Og det var jo ikke ueffent. Handlilng fra universitetsmiljø i Boston, samt en liten svipptur innom London. To akademikerfamilier med litt forskjellig innstilling til ting vikles inn i hverandre, og får utfordret en del holdninger. Det blir et ganske stort sammensurium av karrierekamp, gjengjeldte og ikke-gjengjeldte følelser på kryss og tvers, samt en porsjon ungdomskultur og ungdomsopprør. Både reelt og misforstått. Og en snev raseproblematikk. Da skulle vel egentlig det meste være dekket.

Philip Roth - Everyman

Lenge siden jeg har lest noe av Roth. Det må ha vært i studietiden. Denne lille boka var forsåvidt raskt unnagjort, ikke mye motstand. Og det kan jo være behagelig, men det tyder vel ikke på den helt store leseropplevelsen. Han skriver godt, språket er nokså frydefullt. Men jeg ble litt forvirret av komposisjonen, og satt vel ikke igjen etterpå med følelsen av å ha lest noe veldig stort og viktig. Kanskje jeg er for ung... Det handlet mye om gammelmannsproblemer og -vansker. Jeg får ta den fram igjen når håret begynner å falle av.

Scott F. Fitzgerald - Tender is the Night

Har ikke vært så flink til å rapportere lesing i det siste, men her kommer altså noen ord om sist leste bok. Fitzgerald skriver jo elegant, og litt deilig å kjenne et pust fra en ganske annen tid. Handlingen er stort sett lagt til Sør-Frankrike, men med turer innom andre steder i Europa. En slags kjærlighetshistorie med nokså labert utfall. Trekant-drama, får en vel nesten si. Deilig er det også å lese en historie der framdriften, eller spenningen, ikke ligger i hvordan det går, men i relasjonen mellom mennesker. I grunnen uinteressant hvem som til slutt får hvem, det er dynamikken og refleksjonen som fenger. Kan trygt anbefales.

Marian Keyes - Anybody Out There?

Oj. Ja, jeg har begitt meg ut i chic-lit-genren, og det helt uten å skamme meg. Fikk boken varmt anbefalt av en gresk jente, som syntes denne boken var fantastisk. Vel, fantastisk var den nok ikke, men jeg klarte å lese hele. På ganske kort tid. Dette er ren tidtrøyte, men fengende også. Og den sneier jo forsåvidt også innom litt alvorlige tema, selv om de behandles relativt overfladisk. Kommer vel ikke til å bruke mer tid på hverken forfatter eller genre, men greit å ha vært innom.

Det leses - bevares!

Det leses bare ikke så veldig mye for tiden. Tar nok en liten pause i denne bloggen. Er for øyeblikket på Rhodos, der jeg sitter og oversetter på heltid på et forfatter-/oversettersenter. Skal være her i en måned. Kommer sterkere tilbake. Leser i øyeblikket An Equal Music av Vikram Seth. Før det, Kafka på stranden, av Haruki Murakami. Sistnevnte likte jeg veldig godt. Den fungerte ypperlig i Ika Kaminkas norske oversettelse. Herlig bruk av dialekt. En nokså absurd historie, men som sneier borti mangt og mye av menneskelige kvaler og skjebner.

Per Olov Enquist - Kaptein Nemos bibliotek

Ja, jeg begynte forresten på denne her om dagen. Kom vel til side 20 eller 30, men da kjedet jeg meg så voldsomt at jeg bare måtte legge den vekk. Fullstendig uinteressant.

Alice Munro - The Love of a Good Woman

Ja, har gjort unna nok en novellesamling av Munro. Vet ikke om jeg kan si så mye fornuftig om den, annet enn at den holdt forventet Munro-kvalitet og var en fin opplevelse. Det må da ligge en Nobelpris i lufta her etter hvert.

André Brink - The Blue Door

Ooops. Holdt nesten på å glemme boka som fikk meg til å bryte forsettet mitt. Brink med ny bok! The Blue Door. Kom tilfeldigvis over den på nettet. Har aldri sett den før, men den er tydeligvis publisert nylig, i all hemmelighet. En relativt kort tekst, med mystiske og drømmeaktige, nesten magiske trekk. Handler om en mann som går inn gjennom den blå døra til huset sitt og inn i en annen, parallell virkelighet. Litt Auster-aktig kanskje. Jeg likte den selvfølgelig godt, men så er jeg jo ganske ukritisk når det gjelder Brink...